– Det beste med denne jobben er takknemligheten

Som soldat i Afghanistan fikk Øystein Strømsnes (35) oppleve hvor mye han kunne hjelpe med enkle midler. Det avgjorde valget om å bli sykepleier.

– Jeg lærer noe på nesten hver eneste tur, sier Øystein Strømsnes. Som sykepleier har han vært innom alt fra hjemmesykepleien til sykehus. Nå har han bestemt seg for å satse på en jobb i ambulansetjenesten. 

– Det beste med denne jobben er takknemligheten – all takknemligheten vi møter når vi kommer hjem til noen og kjører dem til sykehus og sørger for at de får den hjelpen de trenger, forteller han.  

Strømsnes` karriere har tatt mange svinger før han endte opp i rød og gul uniform. Interessen for sykepleiefaget ble vekket da han jobbet som soldat i Afghanistan. 

– Jeg hadde planer om en karriere i Forsvaret, og jobbet der i fire år. I syv måneder var jeg i Afghanistan, hvor jeg jobbet med sanitet. Der så jeg hvor mye vi kunne bidra selv med lite utstyr, og fikk et brennende ønske om å hjelpe, forteller han.  

Øystein Strømsnes

Et opphold i Afghanistan vekket Øystein sitt ønske om å hjelpe andre. I 2020 var han ferdig utdannet sykepleier ved VID Bergen.

Flere mannlige medstudenter 

Strømsnes sluttet i Forsvaret i desember 2010, med en plan om å ta opp fag for å komme inn på sykepleie. Et tilbud om å jobbe offshore ble imidlertid for fristende, og sykepleierplanene ble utsatt.  

– Sommeren 2016 ble jeg permittert på grunn av de lave oljeprisene, og jeg brukte det påfølgende året på å ta opp fag for å komme inn på sykepleie ved VID Bergen. Samtidig jobbet jeg i hjemmesykepleien, forteller han.  

I august 2017 startet han på bachelorgraden i sykepleie. Han husker godt det første møtet med medstudentene. 

– Det var flere menn der enn jeg forventet, det var positivt. Det var naturlig at vi som var menn trakk sammen, så vi ble en veldig fin gjeng. Jeg har fortsatt kontakt med mange av dem, både på jobb og i fritiden, forteller han.  

Møter mange fordommer 

Strømsnes mener det er bra å få flere menn inn i yrket.  

– Vi tilfører noe positivt, mener han.  

Han har møtt mange fordommer om det å være sykepleier. 

– Den jeg oftest møter er at sykepleiere bare går og steller eldre. Og ja, det er en del av jobben, men det er en veldig liten del av den, påpeker han.  

Da han startet på studiet, var planen å ta en videreutdanning i anestesisykepleie og jobbe på sykehus. Etter fullførte studier sommeren 2020 fikk han en traineestilling ved Haraldsplass Diakonale Sykehus, hvor han i løpet av to år skulle jobbe på tre ulike avdelinger.  

I mellomtiden hadde han imidlertid rukket å ha sommerjobb i ambulansetjenesten.  

– Jeg stortrivdes der og fortsatte å ta vakter mens jeg jobbet på sykehuset. Nå har jeg bestemt meg for å bli i ambulansetjenesten, forteller han.  

For å få fast jobb i ambulansetjenesten i Bergen må man ha fagbrev som ambulansearbeider, noe han planlegger å ta i nærmeste framtid. Samtidig har han begynt på en mastergrad i akuttmedisin.  

– Interesse for faget og ønsket om å lære mer er årsaken til at jeg har startet på en mastergrad. Samtidig åpner det muligheter for andre typer stillinger, for eksempel som fagutvikler, forklarer han. 

Uvitenhet om lønn og muligheter 

Strømsnes peker på flere årsaker til at så få menn velger sykepleieryrket. 

– Jeg tror det er mye uvitenhet om hvilke muligheter man har, og nivået på lønn. Man lærer ikke bare om pasientbehandling, men ting som kan brukes i mange yrker – som etikk og å snakke med mennesker. Mange menn er interessert i utstyr, og det medisinsk-tekniske utstyret er en viktig del av jobben, sier han, og legger til at man ikke trenger å jobbe på sykehus eller sykehjem. 

– En av de jeg studerte sammen med skulle for eksempel jobbe innen forsikring, forteller han.  

Som ambulansearbeider jobber han tett på liv og død, og mener jobben gir mening også de gangene det ikke ender godt.  

– Du har selvfølgelig de dagene du holder på med hjerte- og lungeredning i 20 minutter, og så må fortelle noen at moren deres har gått bort. Da vet de i hvert fall at vi har gjort det vi kunne. 

Tekst: Kjersti Busterud