Banebrytende campus-praksis

Ved Høgskulen på Vestlandet, på Stord, er de i gang med forskningsprosjektet ReTPro (Rehearsing Teaching Professionally), som lar studentene prøve seg på ekte elever – på Campus. Det er en helt ny måte å lære på.

Lærerutdanningen ved HVL er den største i landet, med campus i Bergen, Stord og Sogndal. Stord utdanner lærere for grunnskoletrinnet, og er den eldste lærerutdanningen i landet, der flere av instituttene samarbeider om det spennende ReTPro-prosjektet. Vigdis Vangsnes er prosjektleder.

Vigdis Vangsnes

Prosjektleder for ReTPro-prosjektet ved Høgskulen på Vestlandet

Studentmiljøet på Stord er tett og samspilt, i svært landlige omgivelser, men ikke mer enn ti minutter unna Leirvik, som har bystatus, med alt som hører til. Men det var ReTPro vi var kommet for å snakke om.

Oppmuntrer til improvisasjon gjennom øving

– Det er et forskningsprosjekt, som er resultat av at vi har arbeidet med flere prosjekter over tid, der vi har hatt som mål å finne ut hvordan praksis og teori kan forenes. I et langsiktig perspektiv har vi bygd opp en lærerutdannings-pedagogikk med sterk og god praksistilknytning, som forbereder studentene på improvisert undervisning. Alt dette har munnet ut i ReTPro-prosjektet. Skal studentene bli gode på å improvisere, må de øve og tilegne seg ferdigheter og et godt undervisnings-repertoar, forteller Gry Anette Tuset, høgskolelektor i matematikk for grunnskoleutdanningen.

Gry Anette Tuset

Høgskolelektor i matematikk for grunnskoleutdanningen ved Høgskulen på Vestlandet

– Hensikten er å finne ut hvordan vi best kan øve på å undervise, og forberede lærerstudentene på den improviserte og komplekse klasseroms-undervisningen. Prosjektet er også et utviklingsprosjekt, med tilskudd fra både Forskningsrådet og HKDir, og et partnerskapsprosjekt, i tett samarbeid med praksisskolene Skåredalen, Tjødnalio og Nordbygdo.

– Det å øve på læreryrket, må jo ikke bare forbeholdes praksisfeltet. Praksis er selvfølgelig viktig, men vi ønsker også å sikre at undervisningen på campus ikke utelukkende består av teori om undervisning, men også å øve på å undervise – på hverandre og virkelige elever, forteller Vangsnes.

Video-analyse

– Vi mener det gjør lærerutdanningen bedre, ved at studentene får anledning til å prøve og feile, før de sendes ut i praksis. Fasene med øving og utprøving videofilmes, for at vi i ettertid kan stoppe opp og evaluere de enkelte momentene. Det skal være lov å trå feil, og prøve igjen. På den måten får vi også etablert et rikere undervisnings-repertoar, med flere metoder å velge mellom, før studentene går ut i praksis. Vi øver spesielt på å ta i bruk dialogisk undervisning og drama, som metoder i fagene matematikk, engelsk, norsk og pedagogikk.

– Det gir også anledning til å stoppe opp og senke tempoet, gå ut og inn av situasjonen. Mye av øvingen skjer på campus, men vi betoner også at praksisfeltet er en arena for å øve, så presset om å prestere i praksis ikke blir for høyt. Det skal være lov å ta sjanser når man øver, som er nettopp hva vi prøver å vise med ReTPro-prosjektet, tilføyer Tuset.

Her presiserer de betydningen av å ha et utgangspunkt for det man øver på, før øvelsen faktisk finner sted:

– I ReTPro deler vi lærerutdanningen inn i sykluser med ulike faser, der eksemplifisering av ulike undervisningsformer og analyse av disse representerer en begynnelse. Med utgangspunkt i eksemplifiseringen, utvikler studentene gruppevis sine versjoner, inspirert av denne modelleringen, som de så øver på inne på campus. I tredje fase skal dette prøves ut i praksis, og i den fjerde sitter vi samlet og analyserer videoopptakene.

– Studentene kommer nok til å merke ReTPros effekt på undervisningen. I fagene bruker vi mye tid på syklusene, knyttet opp mot gjennomgang av nytt fagstoff og obligatoriske arbeidskrav, med filming, analyse, diskusjon og skriftlige refleksjoner.

– Det fins mange prosjekter som ser på studenters læring og på praksisfeltet, men det er ikke så mange som gransker det som skjer i undervisningen i lærerutdannings-fagene på campus. Der tror jeg vi tilfører utdanningen noe nytt, avslutter Vigdis Vangsnes.

Av Jarle Petterson