Vi omgir oss med informasjon. Vi har hele verden i lomma. Med mindre noe er sperret, har ungene våre den samme verden i sin skolesekk. Innenfor dette skal det tas mange valg – voksenvalg for en voksenhjerne som er ferdig utviklet med for eksempel konsekvenstenkning. Hva gjør dette teknologieksperimentet egentlig med ungene våre? Er det en løsning å forby eller å heve aldersgrenser?
Overalt i det offentlige ordskiftet, på diverse kommentarfelt og på pauserom, går diskusjonen høyt. Hvor mye skjerm skal vi tillate? Skal det være skjerm i alle fag? Skal skjermen være med hjem i sekken? Enn så lenge mangler vi en nasjonal standard.
Vi mangler et rammeverk rundt hvilke apper som er trygge å bruke, og hvilke plattformer som er trygge og som ikke selger personalinfoen vår videre. Det er tidkrevende arbeid å sjekke GDPR i alle appene som vi ønsker å bruke i undervisningen. Vi ønsker oss et nasjonalt testsenter som tar ansvar for dette, da er det ikke lenger bingo hva elevene utsettes for. Det skal heller ikke være lærenes ansvar alene.
Nye digitale verktøy
Inn fra sidelinjen kom også ChatGPT som fikk skolefolk, og elever, til å steile og rope på forbud. Det er vanskelig å gjennomføre. Det vil alltid være noen som har tilgang til den tekniske kompetansen, midler eller andre ressurser som skal til for å komme forbi forbudet. Da skaper vi et enda mer segregert samfunn.
Allerede nå vet vi at det er store ulikheter på hvilke ressurser elevene i en klasse har tilgang til. Vi vet at noen kommuner har bedre dekning på digitale verktøy, en økonomi som sikrer bedre utstyr, enn «fattige» kommuner. Dette skaper sprekker inn i den grunnmuren som fellesskolen står på.
Riktig kompetanse
Vi vet ikke hvilke yrker vi trenger i fremtiden, men vi vet at de digitale verktøyene vil spille en stor rolle. Når vi ikke har nasjonale standarder på plattformer og verktøy, skaper vi skiller. Vi gir noen en bedre start inn i voksenlivet og fremtiden, og skaper et utenforskap som er vanskelig å kjempe imot. Vi mener at ved å sørge for at lærere har den riktige kompetansen, kan dette motvirkes fordi de velger verktøy opp mot pedagogikken og det som skal læres i klasserommet.
Gjennom de digitale verktøy og de ulike læringsappene vi bruker, åpner vi også opp klasserommet for resten av verden. Elevene får tilgang til hele verden, og det er kort vei fra store hendelser der ute til diskusjoner i klasserommet. Det er i de fleste tilfeller positivt! Men som sagt, slik regelverket er nå, åpner vi også en vid dør andre veien. Elevene legger for eksempel igjen spor som brukes til å lage deres digitale tvilling. Denne igjen brukes til å tilpasse innholdet til nettopp denne eleven. Dessverre henter den opp mest info om de sårbare sidene våre, der vi er mest påvirkelige.
Vi vet at elevene er «under ombygging» og lett lar seg påvirke fra både positive og negative innspill. Her er rollen vår som lærer viktig. Vi kan bruke sporene de legger igjen i vurderingsarbeidet vårt. Adaptive apper med algoritmer som tilpasser seg eleven kan også hjelpe til med å gi differensiert undervisning. Men det må brukes på riktig måte. Vi må bruke vår profesjonalitet til aktivt å velge i hvilke situasjoner eleven skal vurderes. Skole-PC og nettbrett brukes både på skolen og i fritiden, det er med på å viske ut skillelinjene mellom skole og fritid. Det kan igjen bidra til at eleven føler seg under konstant vurdering. Vi som lærere må virkelig se på behovet for info satt opp mot behovet for vern.
En felles plattform av kunnskap
Det norske samfunnet bygger på en idé om fellesskolen. At alle skal innom det samme stoffet, og etter hvert stå på en felles plattform av kunnskap. I denne fellesskolen, er læreren en del av det viktige navet. Derfor er det viktig å sørge for at læreren får den kompetansen som trengs for å verne nok og lære opp nok, alt i en balanse. Likevel skal vi ikke kreve at læreren skal løse alle samfunnsproblemene innenfor den tidsrammen de har. Vi må ta vare på både vår profesjonalitet og andre yrkesgrupper i skolen. Vi må anerkjenne de ulike kompetansene – og sørge for at læreren fortsatt er trygg på sin rolle som fellesskapsbygger inn i en digital tid. Også i et digitalt klasserom der utviklingen skjer med lynets hastighet.
Fellesskolen er viktig. Like muligheter er enda viktigere. Vi må sammen jobbe for å motvirke ekkokammer. Med internettets inntog i klasserommene er de enda lettere å finne. Der har læreren en viktig rolle som brobygger mellom ulike meninger, som oppbygger inn mot elever som er engstelige for å ytre seg og klassebygger inn mot et «felles vi» utenfor skjermene.
Mobbing på digitale plattformer
Det er ingen (hittil) klar sammenheng mellom økt bruk av digitale verktøy og økte mobbetall. Vi vet at de som oppgir at de mobbes digitalt som regel også mobbes fysisk. Og vi vet nå, i nyere mobbeforskning, at det er elevens opplevelse av fellesskapet som kan hemme eller fremme mobbing. Hvor trygg eleven føler seg på sin plass i livet. Trygg nok til å være seg selv, eller utrygg så hen må trykke ned andre. Her er naturlig nok læreren svært viktig, ved å legge godt til rette for trygge rammer og god samhandling. Når alle sitter på hver sin skjerm, krever det noe mer av læreren. Å skape et «vi» som gjør at alle kjenner sin verdi i fellesskapet.
Vi ser at læreren sin oppgave blir å være en portvakt. For å vokte på hva som skal inn i klasserommet. Vokte på at elevene blir vurdert i de riktige situasjonene. Og vokte på, og sørge for, at alle finner en tilhørighet i fellesskolen. Innenfor lærerens profesjon ligger denne kompetansen. Læreren må bli gitt tillit til at hen tar det profesjonelle ansvaret og vet noe om hvilken metode og hvilke verktøy som skal velges for å fremme pedagogikken og det som skal læreres. I et teknologirikt klasserom, er lærerens rolle viktigere enn noen gang.
Tekst: Lene Bakkedal, lærer og forbundssekretær i Skolenes landsforbund
